Forfatter: Grethe Gunneng

Katedral i januar
- tanker for et nytt år

-Gamle tanker slettes ut, tenker jeg der jeg ligger på kanten av fossestupet. Restene blir tatt av en øredøvende larm, og fossens ville krefter fører dem med seg mot et felles mål: Å kaste seg mot ukjente dyp.
     Stadig nye, friske vannmasser strømmer nedover i en skummende virvel. Vanndampen står opp som en sky, og et glitter av dråper kastes opp mot harde fjellvegger. Noen av dem fryser fast til lange, skarpe utropstegn, i lag på lag av erfaringer.
     Kreftene har ikke evne til å reservere seg. Med skuldrene først dundrer de hodestups videre. Vannet presses under isblå broer av frossen stillhet, for i neste øyeblikk å bli brutt opp som spørsmålstegn. Det går kast i kast fra stein til stein og virvler rundt neste sving. Vannet skilles og samles igjen, som i dans. I roligere rytmer glir de videre utover bekkefaret, og ut av synsfeltet.

Fossens liv – og mitt
     Jeg reiser meg fra steinhella, helt gjennomvåt på knærne. Da stryker en fossekall forbi og utover fossen. Dette er dens revir, dens hjem og muligheter.
     Det slår meg at fossekallen i grunnen er priviligert. Den bor jo midt i den vakreste katedral jeg noen gang har sett! Fossen kan bare leve i seg selv – dens krefter er den egne, men resultatet er en rikdom for et annet liv.
     Fossen spiller såre og glade melodier i vann og is og stein – til våren tar det hele med seg. En ny høst gir nye muligheter. Da er det igjen på tide å ta frosten i besittelse!
     Jeg blir urolig – må ikke fryse. Av egne erfaringer skal min katedral bygges, tenker jeg. Småspringende hutrer jeg hjemover, med nye tanker for et nytt, blankt år.

Lukk siden